I dag er den dagen kommet. Dagen da bedagelige langturer i fint sommervær byttes ut med snørr i nesa, for lite luft både i og utenfor lungene og kanskje spørsmålene om hvorfor jeg gidder dette.
Nå skal all investeringen i banken i ovenfor nevnte rolige langturer og styrkeøkter i kokende treningsrom konverteres til hard valuta.
Kondisjonen skal økes. Grenser skal sprenges. Mål og rekorder skal flyttes!
Jaa… når sant skal sies skal jeg vel ikke gjøre alt det i dag. Det er tross alt første dag med økt intensitet og det bare føles vel mest sånn.
Egentlig skal jeg vel bare litt lenger på dagens intervalløkt i sone 3 (eller det noe mindre kryptiske «anstrengende«), kjenne litt mer på ømme legger og lår og puste i hvert fall litt lengre og tyngre enn jeg hittil har gjort. Så det blir ikke noe ille. Men det gir meg den gode følelsen av å trene, og være i form. Og det blir nok en triumf overfor sofaen og TV´n.
Det er det som er så flott med ski og turrenn som hobby. Gleden, og de positive sidene overskygger langt, langt på vei de få og små negative. Kan ikke skjønne hvorfor ikke enda flere driver med dette(?).
Jeg digger det.
Steffen.
Oppdatering etter turen:
Innskuddene har lønt seg, og de vanlige treningsrådene om mye rolig trening ser ut til å stemme meget godt.
I dag løp jeg en fast rute, og forsøkte å holde pulsen i min sone 3, ca rundt 165 slag i minuttet. Tiden opp til Estenstadhytta (i Trondheim) var 4,5 minutter bedre enn forrige gang til tross for at jeg startet litt lengre ned i veien dag.
Etter tips fra Ingrid Kristiansen fulgte jeg også med på «pulstrenden» i pausene. Etter 2 min pausen var pulsen nede i ca 120 hver gang. Men jeg vet ikke om dette er ok? Er det en viktig ting å gjøre? Kommentarer?
Her finner du økta på Sportstracker.
Steffen.
PS, nedenfor er noen bilder fra løpeturen. Man skal ikke glemme omgivelsene på treningstur!
