Ny treningsøkt i dag. Og den gikk så bra at det ble en til.
Nå begynner det vel å bli over en måned siden min bitre fiende høstforkjølelsen viste sitt grå, klebrige ansikt. For tredje året på rad. En slik forkjølelse kan ta motet fra enhver. For hver dag som går uten at en får fulgt opp sommerens timer med grunntrening føler en sakte men sikkert at (trenings-)gnisten forsvinner og at alt er tapt. Alt.
Men, det trenger jo ikke være sånn. Etter sakte men sikkert å ha kommet i gang igjen med noe få økter la jeg ut på dagens treningstur med blandede forventninger. Jeg håpet i hvert fall at jeg skulle klare en medium (distansemessig) runde selv om kroppen føltes fysen som et rustent godstog før avgang.
Som skjermbildet over viser ble det en lang tur og nesten personlig rekord når det gjelder løping/jogging (distanse), og tiden var heller ikke så verst, med tanke på at jeg hele tiden måtte måtte minne meg på å roe ned farten. Det var helt uventet å kjenne at jeg kunne løpe kilometer etter kilometer uten å føle meg spesielt utmattet.
Gleden var faktisk så stor at jeg tenkte jeg måtte «feire» med en halvtimes økt med strikk da jeg kom hjem. Som sagt så gjort. Så nå føler jeg meg som Supermann igjen . Eller – i hvert fall – som Super Boy. Til tross for alderen:)
For jeg nevnte tross alt dette med forkjølelse for en skiklubb-leder nettopp. Han smilte bare og sa, -ja, nå i overgangen (mellom sommer og høst/vinter), ja. Helt vanlig, det. Så da er kanskje ikke jeg den eneste i Nord-Europa som sliter med dette…
…og så våkner jeg vel sikkert opp i morgen med sår hals og tett hode igjen… I tilfellet føles det i mellomtiden som det var verdt det!
SRL.
