Detaljrik bok om Birkebeinerrennet med mang en historie om turene over fjellet, men kanskje med litt lite variasjon. Enda mer om utviklingen av rennet, de frivillige og andre bidragsytere kunne kanskje gjort seg. Vi får likevel en morsom og rik skildring av ulike deltakergrupper, teknologisk utvikling, de beste merkesamlerne og Kongen og Dronninga av Birken. Blant annet.
Utgiver: Gyldendal
Utgitt: 2015
Birken – Historien om det seige slitet er som tittelen nevner en virkelig murstein. Den har ca 550 sider og 40 kapitler på i overkant ti sider i snitt. Gotaas er landets ukronede konge av norske langrennsskildringer i bokform, og Birken er et av hovedverkene – om vi kan bruke den benevnelsen.
I boka blir vi med på mang en tur over fjellet under livlig gjengivelse av de ´seige karas ´(…og så fort det åpnes for det – kvinnenes) bestrebelser fra rennet begynnelse (boka begynner forøvrig med hele opprinnelsen til rennet, dvs. eskorten av senere Kong Håkon Håkonsson til Trondheim for 800 år siden). Leseren blir godt vant med løpernes vante milepæler; Kvarstadsætra, Dambua, Sjusjøen, og de andre mat- og drikkestasjonene. Når du har lest boka føler du nesten at du har gått Birken – og du bør nesten kunne ha lov til å si det. Vi møter så mange karakterer og inspirerende personer at lesingen nesten gir bedre «erfaring» enn å gå rennet. Bokas eneste svakhet er at den likevel kan bli litt ensformig. Man føler til en viss grad at de utvalgte heltene er lokalheltene som så å si alltid har vært seige tømmerhoggere og sier «je» og «itte» er de eneste ekte originale heltene.
-Æ ska itt slutt å gå på ski sjøl om hjertet hæng og dingle i ræva.
Johan Evjen, Orkanger.
Historikken
Parallelt med historiene om de som (faktisk og praktisk talt) gikk opp løypa og skapte de beundringsverdige historiene får vi også høre hvordan selve arrangementet har utviklet seg. Økonomien, diskusjonene om hvilken by som skulle være start- og målsted og ikke minst hvem som fikk lov til å være med er interessant. Jeg skulle faktisk ønske at vi fikk lese enda litt mer om alt det som må ha foregått bak teppet og bak lukkede dører – som har gjort Birken til det det er i dag. Tenk for eksempel på alle de frivillige og de både individuelle og samlede timene de har lagt ned for at vi skal kunne beinfly over fjellet og nå våre personlige mål.
Kvinnene i løypa
Det er rart å tenke på at det ikke er så lenge siden at damene ikke en gang fikk lov å gå Birken. Gotaas gir et godt innblikk i de ekstra bestrebelsene de «ulydige» kvinnene som tidlig (på 1930-tallet) snek seg med måtte gjennomgå, og de imponerende prestasjonene det var blant de første pionerene blant kvinnene å gjennomføre rennet – noen ganger til mishagsytringer fra publikum (men også noen heia- og jubelrop, heldigvis!).
De gamle tradisjonene, løsningene og gamlekara
Det var ikke vanlig å kjøpe Swix Blå ekstra i butikken den første tiden. Det var rett og slett umulig, for firmaet Swix var ikke etablert enda. Man kunne kjøpe smurning, men mange laget ulike blandinger selv også. Gotaas leverer gode historier om dette, også hvordan mange måtte forhandle seg fri fra jobb, eller rett og slett snike seg fra jobb for å kunne delta – og hvordan de på fantasifulle måter kom seg til start hjemmefra. Infrastrukturen har blitt bedre siden den første tiden, kan man trygt si!
Bekymringene om helsen, i hvert fall fra arrangørhold var større på den tiden og man hadde vanskelig for å se for seg mennesker på 50-, 60-, 70 år gå over fem mil på ski. Én av de mest fornøyelige historiene Gotaas forteller i så måte er om Johan Evjen fra Orkanger som faktisk debuterte som 45 åring. Han fikk i følge Gotaas etter hvert beskjed av legen sin at han hadde harehjerte (hjerteflimmer) og burde slutte med Birken og slike strabaser. -Æ ska itt slutt å gå på ski sjøl om hjertet hæng og dingle i ræva, svarte Johan da.
Alle de store løperne
Gotaas har nok brukt et enormt antall timer på å samle kunnskap om alle de som har preget rennet som løpere. Vi får i løpet av bokas nesten 600 sider møte alle som én. Men det vet vi jo egentlig ikke, selv om det oppleves slik (på en positiv måte!). Det kan likevel bli litt for mye om løperne, og litt lite om arrangementet og arrangørene. Som nevnt over er det rimelig å anta at historiene om hvordan selve arrangementet ble skapt, bygd og gjennomført er like rik som historiene om de som gikk. Og de er nesten like viktig.
Thor Gotaas har vel selv sagt at det finnes mang en spenstig historie fra rennet. Dét er i og for seg lett å tenke seg også. Men undertegnede savner flere av disse i boka.
Den moderne historien
Birkebeinerrennet har en lang, rik historie og i tillegg en ny, rik historie. Helt tilbake fra omtrent kapittel 20/21 og omtrent midt i boka (s. 250) går vi inn i det vi kanskje kan kalle den «moderne» historien. Det er da vi i kalenderen skriver ca 1970. Herfra kan flere og flere lesere ´kjenne seg igjen´.
Vi møter roeren Alf Hansen som sov i farens tobakkrøyk (som ung), trente over 1300 timer i året og kapret en tredjeplass i klassen som personlig rekord. Vi får et innblikk i hva birkebeinerpraten praten er og alt hva birkebeinersjuken kan bestå i.
Den ukronede Kongen og Dronninga av Birken utnevnes også i løpet av boka, selv om det er med noe forundring av (spoiler alert!) Kongen Erling Jevne av avbildet på forsiden – UTEN sekk (??). Bildet er trolig fra da birken var World Cuprenn og eliten gikk uten – men dette passer ikke denne boka, Gyldendal og Gotaas(!).
Den ærverdige 50-klubben gjøres også godt rede for, det vil si de som har 50 merker. Jeg gjentar; (ikke de som har gått 50 ganger, men..) de som har 50 merker.
Det seige slitet
Gotaas tar også godt for seg det faktum at man kan trene seg til gode resultater i Birken på ulike måter. Også det noe sørgmodige faktum at samme hvor mye man trener er det noen som aldri får til å gå veldig fort på ski.
I det siste har staking blitt en minifarsott både hos eliten, men også i Birken. Gotaas gir som med alle andre tema i boka en detaljert innføring, og noe overraskende kan vi lære at de første tegnene på metodens beskaffenhet fant sted i 1932, og at det i 2010 sannsynligvis kunne bokføres den første klasseseier i staking av finnen Pekka Virtakoivu.
Det er kanskje en umulig oppgave å skrive over 80 års skihistorie i èn bok, og man bør ta av seg hatten for Gotaas arbeid og forarbeid. Men som nevnt over kunne man for eksempel også beæret andre sider av rennet med litt større oppmerksomhet. Det er nok svært krevende å velge mellom, og bort, så mye. Kanskje burde en slik bok bli skrevet i flere bind?
Det er kanskje med Gotaas´verk og innsats som det er med selve rennet. Og nettop dét som det er viktig å få frem som en del av både Birkebeinersjelen og boka om det. Det er det seige slitet.
For en Birkenløper anno 2000-tallet kan alle historiene om skogsarbeiderne som nevnt bli litt ensformig og kanskje vanskelig å forholde seg til. Men det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal være ydmyk overfor prestasjonene deres. Tvert om! For vi får også god innsikt i deres utstyr, smøremetoder, sporene de måtte bruke og foran nevnte begrensede muligheter til fysisk oppladning som vårt årtusen gir oss muligheter til. Det seige slitet som boka referer til – og er – må nok derfor vi moderne Birkebeinere ydmykt akseptere at vi nok bare har fått en skånsom versjon av i ski og bokform.
