Smørebibelen, som med sin tittel går høyt ut, er skrevet av tre autoriteter på området. Hovedforfatter Leif T. Axell er seniorforsker (tild. forskningssjef) hos Swix, Per Knut Aaland er tidligere leder av Skiforbundets smøregruppe (og distributør av Rode i dag) og Olav Stuveseth er mannen som får æren av å ha utviklet steinslipemetoden; én av innovasjonene som har gitt utstyr og (norsk) fart i sporet et byks fremover.
Kagge Forlag AS.
Utgitt 2010.
Smørebibelen er delt i to hovedkapitler, tre hvis man tar med det avsluttende kapitlet med korte beskrivelser av, og råd om Vasa´n, Birken og Marcialonga.
Det første kapitlet er nok det tyngste du noen gang kommer til å lese om skismurning dersom du ikke melder deg på et eller annet skismurningsuniversitet. Leseren får, etter en historisk gjennomgang av smurningens utvikling, være med helt ned i det dunkle teoretiske dypet der friksjon, adhesjon, tribologiske prosesser og hydrodynamisk smøring blir gjennomgått grundig.
Deretter foretas den samme gjennomgangen av snø. Forfatterne starter beskrivelsen fra da snøen blir dannet i atmosfæren og helt frem til den allment kjente prosessen med det enkle, selvforklarende navnet ekvitemperaturmetamorfosen…(!). Hvis du er den typen som liker slik terminologi, kan du glede deg til flere når du leser boka. Vi avslører ikke flere her, av respekt for deg som virkelig vil kose deg med dette.
Les sesongnyheter fra skiprodusentene her.
Boka går også systematisk til verks med lister over betingelser (for snøsmelting) og rangeringer som for eksempel hvordan løs og hard snø rangeres og hvordan den rangeres («Middels hard snø – én finger i en hanske kan bli presset ned»). Den er i sin grundighet og nøyaktighet ikke ulik Hans Olav Hamrans God Glid.
Like detaljrikt og nøyaktig forklares smurningens bestanddeler (m.m.) og skiens oppbygning i første del.
I andre kapittel tar forfatternes for seg skismøring i praksis. Her startes det med en formaning om å gjøre det enkelt (men det er riktignok ikke lett å overbevise leseren om etter forrige kapittel). Hadde noen skrevet de ti bud om skismøring hadde nok dette vært det første budet.
Deretter gås det gjennom på samme detaljnivå som tidligere, med svært detaljrikt billedmateriale, påføring av glider og klister samt rensing av skiene. Her gjemmes ingen ukjente små «tuer» unna som kan velte lasset når du har lagt ut på skituren senere. Kapitlet avsluttes med en innføring i fenomenene steinsliping og struktur og «det vanskelige nullføret».
Her finner du flere artikler om langrennskunnskap.
I siste del beskriver forfatterne de tre store turrennene Birken, Vasa´n og Marcialongas natur og viktige råd før du skal gjennomføre disse. Det eneste trekket ved boka er vel at alle de andre små og mellomstore rennene både i Norge og utlandet ikke er nevnt her. Men vi innser at det ville blitt en lang bok.
Dette er boka som i stor grad, men ikke helt, fortjener tittelen sin. For mange blir det selvsagt alt for mye, men for den som har valgt å bruke noen timer på ski er det veldig viktig, og deilig, å få mest mulig igjen for tiden man investerer i preparering og tur/trening på ski. Men dessverre preges også denne boka av det som kan virke som en gjenganger i smørebøker/-guider. Man er ikke flinke nok til å forklare all terminologi og alle faguttrykk. Resultatet blir at man ikke får forklart det man vil forklare. Leseren faller av på grunn av enkeltbegreper i setningen man ikke kjenner til, og budskapet forsvinner.
Ut på langrennsferie? Les turrenn.net sine reisebrev her.
Det er jo ikke sånn at man skal opp til skriftlig eksamen etter å ha lest boka. Likevel må man dessverre bare håpe på at man har fått med seg poengene og skjønt tegninga. Langrenn er et fenomen der læring gjennom erfaring er veldig viktig, og der kunnskapen ikke nødvendigvis lett kan overføres gjennom prosedyrer og handlingsregler. Heller ikke ufullstendige tekstlige utredninger. Mange er flinke til å gi tips, men det er ikke like lett å få med helhetlige begrunnelser og forklaringer på kjøpet. Smørebibelen har løst dette på en i utgangspunktet utmerket måte fordi du selv skal kunne basere deg på det du har lært. Da trenger du ikke lenger forsøke å huske tips du ikke egentlig vet hvorfor er gode.
Dessverre faller pedagogikken litt igjennom her også.
