Auklandbrødrene kan virkelig påstå å ha vært ute mang en kald vinternatt på ski. I hvert fall i metaforisk betydning. Dét gjenspeiler også boken. Her er det mye å lære. Dessverre blir det vel mye læring om du ikke er kjent med terminologi og har en del grunnleggende langrennskunnskap inne fra før. Boka er full av kunnskap men også for anekdotisk og ustrukturert.
Utgiver: Kagge Forlag
Utgitt: 2012
Boka er delt i fire hoveddeler (med en del underkapitler) og tar for seg langrennsutstyr og forberedelser, de to viktig(st)e faktorene glid og feste og til slutt tips til selve skirennet. Innimellom kapitlene får vi nærkontakt med virkelige erfaringer og hendelser fra utøverne/brødrenes aktive karriere. Boka er godt illustrert med både engasjerende, intense (på den ene siden) og detaljerte og gjennomtenkte (på den andre) bilder .
Del 1, utstyr og forberedelser
Delen tar godt for seg mange konkrete spørsmål mosjonisten vil ha når det gjelder utstyr, som smørekofferten, smørerommet, grunnutstyret (minste nødvendig anskaffelse som smørningsfjerner og børster), antall skipar og hvordan du kjøper og behandler ski. Grundigheten oppleves som betryggende, fordi når det gjelder langrenn får man ofte følelsen
av at man må spørre i ettertid om løsningen på problemer han opplever, og dermed finner ut at det er noe man ikke visste (og treningsturen gir lite utbytte). Boka går på samme måte i detalj om spenn og omtaler og vurderer alle tilgjengelige virkemidler som manuell (med hendene) klemming av ski, til enkle og mer mekaniske verktøy for måling av spenn. Gode og detaljerte drøftinger om struktur, men ofte glemmer brødrene av at mange ikke vet det helt grunnleggende. Da kan alle detaljene bli kun forvirrende. Men ingen stein skal ligge uvendt; vi får lære om trykksoner(!), foran nevnte struktur, og alle tenkelige typer ski (kaldt føre, varmt, zero, blanke ski, m.m.)og alle navnene på strukturer for ulike fører.
Gamle gullski (Dæhlies) er i og for seg spennende, man er ikke så relevant for mosjonisten som skal prøve å mestre sin egen smørebod og 1-3,4 par ski. Heller ikke kapitlet om skitesting fordi innholdet stort sett er hentet fra deres egne (forfatterne) forberedelser før de skal stå og stake i langløp, noe som ikke så ofte er aktuelt for mosjonisten.
Kapitlet preges til tross for, eller kanskje på grunn av, sin detaljrikdom av en litt anekdotisk uformell terminologi og uforklarte poeng og fragmenterte forklaringer. Vi får vite at Fibertex ikke lenger trengs i så stor grad for nye ski – men forklaring på hva Fibertex er mangler. Dermed oppfattes det for en nybegynner som lite helhetlig struktur på innholdet. Det blir litt som å drikke vann fra en brannslange.
Del 2, Glid
Innholdet er elt opp i «enkel» og «avansert» med tanke på behandling og bruk av ulike midler. Bra! Også det at det er konkret og sirlig delt opp i ulike temperatursoner (en overordnet inndeling i kaldt, mellomføre og varmt føre, og snøens korningsgrad hensyntatt samtidig) gjør det lettere å føle at en har oversikten over hva man settes inn i.
Men så skjer det igjen. I kapitlet som heter `Rill´ omtales ulike rilltyper uten noen foregående forklaring på hva ´rill´er og hva det betyr for gliden. Det er rett på detaljene og manglende struktur i kapitlet igjen. Det samme når det gjelder topping. Man går rett på ulike typer topping uten å forklare hva det er og effekten det skal gi, og hvorfor de bruker slangen «såpe». Dette gjør selvsagt innholdet fremmed for mange, og det er vanskelig å skjønne hvorfor.
Viktig detaljkunnskap som tips til blanding av ulike pulvere (og hvorfor) trekker igjen helhetsinntrykket opp.
Del 3, feste
Kapitlet om feste har stort sett samme minuser og pluss som påpekt over. Når det gjelder utglatting av festevoksen er brødrene uenige med andre eksperter (de skriver det selv)om hvor glatt festevoksen skal være. Dét er jo modig og vi skal ikke være dommere over hva som er mest korrekt men heller rose brødrene Aukland fordi de er ærlige om sine meninger og erfaringer og gir oss mosjonister mulighet til å teste hva vi selv synes i slike tilfeller.
For dette kapitlet dropper vi mer surmagret klaging over noe uklar struktur men roser heller alle de erfaringsbaserte og innsiktsfulle tipsene Auklandbrødrene gir oss, som Biff-trikset (ikke bare er navnet artig, men selve trikset er også interessant!).
Kapitlet har også en egen del om rulleski, men temaet er ganske kjapt behandlet.
Del 4, Skirenn
Leseren får verdifull erfaring og innsikt fra de ulike rennene brødrene forteller fra (Marcialonga, Vasaloppet og Birken). For eksempel at det er mye kunstsnø i Marcialonga. Dét preger jo smurningsvalget i stor grad, og gjør nok mang en mosjonist takknemlig gjennom 70 mil.
Boka er skrevet i samarbeid med Steinar Grini, som er både journalist, handelsøkonom, redaktør, norsk mester i høydehopp og aktiv turrennløper med blant annet en 192.-plass i Vasaloppet. Med andre ord er den kanskje først og fremst rettet mot merke- og kondomjegerne i Birken og forutsetter at leseren kan en del fra før. Det er kanskje derfor den er så lite pedagogisk? Men det burde da ikke være vanskelig, når man lever av å skrive, å formidle innholds- og kunnskapsrikt, men samtidig også mer pedagogisk og ryddig?
Da hadde de sannsynligvis solgt flere eksemplarer også.
