Når snøen har smeltet og skisesongen er over så kan det være fint å sette seg noen alternative treningsmål for den snøfrie delen av året. Løping er i så måte fin sommertrening, og perfekt forberedelse til neste vinter. her er historien om hvordan undertegnede fant og beholdt treningsgleden med løping, og etter hvert satte seg nye mål.
I oktober 2017, i særdeles rolig tempo skal sies, møtte jeg på et par fotgjengere etter cirka 53 kilometer av et ultraløp i Edinburgh. De hadde sett flere slitne mennesker med nummer på brystet løpe som best de kunne i motsatt retning og hadde slått opp på verdensveven for å finne ut hva vi dreiv med. «Dere er klin sprø, hele gjengen», gliste de da vi passerte hverandre.
Veien frem til å løpe ultramaraton startet en hel del år tidligere. Jeg har aldri vært noen treningsfanatiker, spiser og drikker stort sett det jeg har lyst på, og er av den oppfatning at det går an å komme seg opp og frem i løpesko uten å leve på frø og grønnkål.
Det var tilbake i 2012 jeg så smått begynte å jogge og løpe. Det var økter av typen gå i X antall minutter, spring i Y antall minutter, til jeg kom meg greit gjennom fem kilometer. Etter hvert ble denne treninga mer og mer lystbetont og treningsturene ble etter hvert lengre både i tidsbruk og distanse. På et eller annet tidspunkt fant jeg ut at jeg trengte et nytt mål, nå var jo fem kilometer godt innenfor rekkevidde, så jeg siktet meg inn på halvmaraton under Trondheim maraton i 2013.
Siden den gang har det blitt flere løp i varierende lengde og terreng, men mestringsfølelsen før, under og etter er fortsatt det som motiverer meg mest. Med enkle treningsprogram – som jeg sjelden følger til punkt og prikke – og den enkle filosofien at klarer jeg å løpe 5 km så klarer jeg 10. Klarer jeg 10 så klarer jeg 15. Klarer jeg 15 er det kort vei til halvmaraton. Og når også det går greit så kan du øke på til 30. Derfra er veien kort til helmaratondistansen og så baller det bare på seg.
Er du en av dem som vil finne ut hva du kan klare med ditt treningsgrunnlag, hvor langt kan du egentlig presse deg? Det som jeg har tatt litt lærdom av er å ikke øke distansen for mye av gangen. Jeg har aldri løpt helmaraton, men hoppet fra 30 km til 55. Mulig det var et i overkant stort hopp, men jeg klarte det som alltid er målet; ha tro på at jeg kan gjennomføre og faktisk gjennomføre. Det viktigste oppi dette, etter min erfaring, er egne mål; tempo og plasseringer er for meg relativt uinteressant.
For målet mitt har alltid vært det samme; å kjenne at når jeg stiller til start er jeg i stand til å gjennomføre. Det er det som teller enten du gjennomfører eller ikke uavhengig om du skal løpe 5, 10, 21 eller 42 flere kilometer. Du må kjenne at dette klarer jeg. Velger du et mål som jeg gjorde; Trondheim maraton, får du også den fordelen at det er mange som heier deg frem langs løypa underveis, det blir lettere å holde farten oppe og gjennomføre enn når du jogger alene rundt på ukjente stier i by eller mark uten tilskuere. I tillegg vil jo formen være godt vedlikeholdt gjennom sommeren så du er klar for neste skisesong igjen.
Når man har kjent litt på hva man faktisk kan klare og skyver grensene litt og litt, så blir man kanskje litt sprø da, men det er jo en kjensgjerning at de gærne har det godt. Og et sted må galskapen starte – og da anbefaler jeg et organisert løp nær deg. Hadde jeg ikke gjort det selv i 2013 hadde jeg neppe løpt ultramaraton fire år senere. Det handler bare om å sette seg det første målet. Så er det bare å doble til neste gang.
Kanskje sees vi under Trondheim maraton i september?
Kjetil Gotvassli, ambassadør for Trondheim maraton
