Toogtredve kilometer bortover, og massevis opp- og nedover, ligger målområdet for matterhorn ultraks. En liten oase under himmelhvelvingen. Men før vi kan glede oss over å krysse mållinja skal vi få kjørt oss litt.
Klokka 08.45, før sola har nådd dalbunnen i Zermatt og et par timer etter at ultragjengen (ultraløp/ultramaraton brukes om løp som er lengre enn maraton, 42195 meter i distanse, red. anm.) la ut på sitt 49 kilometer lange «Sky»-løp, står flere hundretalls løpere klare for å starte på «Mountain»-utgaven av årets Matterhorn Ultraks:
Mål: innenfor sperretiden
32 kilometer med 2000 meter stigning. Og siden start- og målområdet er samme sted så må man ned disse 2000 meterne også. Mer om akkurat det senere. For å unngå press i startområdet er det oppdelt i soner – og som mosjonist med lite å vise til av resultater har jeg blitt tildelt plass i den bakerste rekka, sone F. Helt greit, jeg har ingen planer om å gå ut hardt og ambisjonen er fortsatt i første rekke å komme seg til mål. Sperretida på andre sjekkpunkt, etter om lag 21 kilometer, er 5 timer og 45 minutter og målet mitt er å være i mål på den tida.
Diverse kalkulasjoner i forkant av løpet tilsier at det skal være mulig med relativt grei margin.
vanskelig å styre egen fart
Så går startskuddet og vi smågår ut av startområdet før det løser seg litt opp og vi joggeløper gjennom Zermatts gater før vi det så smått begynner å gå oppover. Tempoet er relativt rolig og jeg går stort sett i bakkene, men merker fort at jeg går en del raskere enn mange andre – også noen av dem som fortsatt løper, men enda er vi på normale veier så det er godt med plass til å holde sitt eget tempo. Ting kjennes rett og slett bra ut. Før første matstasjon etter ca. 7 km skal vi opp om lag 600 høydemeter, og etter hvert kommer vi inn i skogs- og stiterreng. Her er det et relativt flatt parti på et par kilometer så her hadde jeg tenkt at det kunne være mulig å sette opp en litt annen fart – men det er da jeg innser at det kan bli vanskelig å styre farta helt selv i dette løpet, noe som etter hvert viser seg å ha både negative og positive effekter for min del. Men det er mye kø, smale stier, mange som bruker staver og vanskelig å passere de foran. Stavbruken er også ett element man må være oppmerksom på i køen for å unngå å få staver i tær eller legger.
overtråkk og trekkspilleffekt
Etter første matstasjon er det tilbake på breiere stier og noen hundre meter nedover så her er det mer rom for å slippe seg litt løs på vei til neste matstasjon. Men det er på det første partiet med skikkelig nedoverbakke halvveis i løpet jeg møter den første utfordringen som jeg ikke helt var forberedt på. Jeg visste det gikk nedover, men
var ikke helt klar over på hva slags stier, men her var det mye berg, stein, kort sikk-sakk, og gode muligheter for overtråkk ved hvert eneste steg. I tillegg fikk man en trekkspilleffekt slik at køen som hadde løst seg litt opp ble samlet igjen, samt at en del raskere løpere fra «Sky»-distansen kom inn igjen i samme traseen. Men ned kom man, dog noe roligere enn planlagt. På dette tidspunktet er det lov å si at det går bort noen minutter til å se seg rundt også – selv om dette er langt fra første gang jeg er i Zermatt og vaser rundt i fjellet så blir jeg aldri lei av utsikten. Dette må være et av de mest pittoreske områdene man kan arrangere løp i.
løpe over hengebrua?
Så, halvveis i løpet har man kommet seg ned – om enn for en stakket stund. Men før vi skal oppover igjen skal vi innom en liten del av løypa som jeg har vært litt spent på. Og for første gang i et løp så møter jeg et skilt som tydelig sier «løping forbudt». Greit med en pause kanskje? Men stykket det gjelder er altså en hengebru, og gynginga tatt i betraktning tror jeg de var helt greit at det ikke var lov å løpe brua for her ble det mye sjangling. Også en grei liten pause mellom det bratte partiet ned før den lengste stigninga på rundt 700 meter. Det er i denne stigninga jeg faktisk blir litt glad for både kø og smale stier – her låste jeg blikket på skoa til han foran meg og det var strengt tatt hans jevne, stødige tempo som dro meg opp de siste kilometerne til Schwarzsee – løpets høyeste punkt på 2583moh. Her blir det en god og lang Colapause før den siste mila som mer eller mindre er sammenhengende nedoverbakke. Her kommer man da til den delen av løypa som jeg så for meg det skulle være mulig å peise på litt igjen.
Køen var borte, så godt som alle 2000 meter motbakke var unnagjort så her var det ingen grunn til ikke å gasse på.
merker en halvmaraton med 2000 høydemeter i beina
Men sånn ble det ikke; selv om terrenget i det store og hele var lettere så var det noen partier som var mer krevende enn andre også her, det viste seg at det fortsatt var noen små motbakker igjen, og selv om mange høydemeter var unnagjort så merker man at man har en halvmaraton med 2000 høydemeter i beina bak seg også. Så i det store og hele ble det en fin, rolig siste mil, der jeg fikk anledning til å samle litt inntrykk fra omgivelsene og så gikk det nesten som planlagt med sluttiden; passerte målstreken på offisiell tid 5:57:18.
Submit your review | |
