Han inspirerer og applauderes av alt fra OL-vinnere og landslagstrenere til førstereis turløpere og blaserte skipublikummere. Ole Herman Rønnevigs tøffe vei til heder og medaljer er en skole i hvordan man kan oppnå store opplevelser i skisporet, uansett utgangspunkt.
Ole Herman startet med brukket nakke.
Da Turrenn.net får tilbakemelding på første utkast av nettopp denne artikkelen, får vi selv en opplevelse av Ole Hermans innstilling til oppgaver som skal løses.
Budskapet på telefonsvareren var ikke til å misforstå.
-jeg tror vi må ta en prat, sa Rønnevig alvorlig.
Etter at vi hadde snakket mye sammen og gått gjennom viktige deler av hans skiliv gledet jeg meg til å høre responsen hans på første utkast av denne artikkelen. Jeg syntes selv jeg hadde fått med meg mye viktig og mye bra, men som jeg hadde sagt ifra om:
Jeg planla å ´stramme opp teksten senere´ – som jeg formulerte det.
Slikt holder ikke for en kravstor toppidrettsutøver.
Olaf Tufte, Kristian Hammer, Franco Nones (italiensk skihelt og den første til å ta OL-gull som ikke-skandinav /-russer og som også sitter i styret i Marcialonga, red. anm.), Aleksandr Legkov og Nils Jakob Hoff (roer, red. anm.). Alle har de latt seg imponere av snøfreseren fra Sørlandet, som selv sier han alltid er positiv – misfornøyd; fornøyd underveis, men etterpå kan alt kan bli bedre.
Også denne skribentens tekster, tydeligvis.
Jeg synes ikke jeg gjør noe spesielt. Det er sånn jeg er som menneske, jeg liker å være ute og gjøre noe fysisk sammen med andre. En kaffe eller øl er koselig det også, men det slår ikke det å være ute og være fysisk.
Ole Herman Rønnevig
Brakk nakken
Ole Herman Rønnevig (65) brakk nakken i en bilulykke da han var i 30-årene og har kjempet mot institusjonalisering, sin egen kropp og Vasaloppet. Han har vunnet alle de kampene og mange fler. På sykkel har han vunnet 8 sølv og 3 bronser i EM- og VM-sammenheng. Piggende i kjelke har han deltatt i alle turrenn i verden under Worldloppet-paraplyen. Hva trenger man av innstilling og personlige egenskaper for å få til det?
-Positiv/misfornøyd
Ole Herman, i jobben som oljemegler og gjennom utdanningen fra bl.a. Oxford og Zwijndrecht; hvilke personlighetstrekk trengte du der?
-Ja, jeg har eksamener i økonomi, teknisk raffineri, økonomi/shipping og i tillegg markedsføring fra Norge. Da jeg jobbet, når jeg kom på kontoret om morgenene var alt nytt. Jeg startet forfra hver dag. Alle de variablene jeg brukte dagen før var utdaterte, og jeg måtte finne ut ting som; var det kuldegrader i New York, var vannstanden i Rhinen for høy eller for lav for oljeskipene til å komme fram? Også valutakurser, politiske hendelser, og så videre var viktige, de endret seg hver dag. Og så var det nye kunder som hadde sine spesielle ting. Man startet på nytt hver eneste dag.
Og det var akkurat det som skjedde med meg etter ulykken. Jeg måtte begynne forfra, akkurat der kan jeg kanskje se noen likhetstrekk, funderer Rønnevig.
Men akkurat det å starte på nytt var ikke ukjent for Ole Herman allerede på den tiden heller.
-Da jeg mistet min far, fortsetter han, -da var jeg 12 år gammel og stod også alene. Da måtte jeg også finne ut av ting selv, innhente informasjon om ting. Jeg lærte å male huset selv; prøve og feile, se på andre og ta alle beslutninger selv. Derfor visste jeg at hvis det var noe jeg ville så måtte jeg finne ut av det selv. Jeg var tidlig økonomisk selvstendig og bygget hytte på fjellet da jeg var 21. Jeg ble nok tidlig moden, fastslår han.
-Jeg fikk en kommentar på Skarverennet fra en litt eldre dame. Hun kom bort etter rennet og sa: -Jeg må bare si det, jeg er flau når jeg ser deg. Du skjønner brillene mine dogget så mye at jeg sa til mannen min at jeg måtte bryte…
-Og noe jeg har hatt utrolig stor nytte av er rett og slett uttrykket positiv/misfornøyd. Det betyr å være positiv til det man har klart i nuet, men at alt kan gjøres bedre. Etter ulykken var det for meg i starten å finne nye teknikker for å bruke mindre energi på ulike bevegelser. Jeg begynte med å holde et brevark på 20 gram. Kaffen smakte utrolig mye bedre etter at jeg klarte å skjenke den selv. Og jeg skjønner at jeg egentlig ikke kan hogge ved, men jeg har funnet en metode, sittende, som gjør at jeg kan det likevel. Jeg har en skade som gjør at jeg ikke kan bruke skuldrene, men en dame viste meg en teknikk som jeg deretter videreutviklet for langrennspiggingen.
Du er altså veldig fokusert, målrettet og gir ikke opp. En veldig rasjonell type vil mange si. Er du også et følelsesmenneske?
-Ja, jeg er veldig følelsesmenneske, jeg tror nok det, kommer det uten opphold fra Rønnevig. -En god kommentar betyr mye, for eksempel at man sier hallo til meg og ser meg i øynene samtidig. Det hadde jeg ikke opplevd de første fem årene etter ulykken, ingen på de offentlige institusjonene så meg i øynene. Det handler om måten ting blir sagt på, understreker han. -Det har vært mange ganger jeg har kommet hjem og tenkt på de fantastiske replikkene jeg har fått den dagen. Det har fått meg til å glemme smerten, og meg selv. Når jeg er nede en dag, og så tenker tilbake på slike ekte tilbakemeldinger, det gjør så godt! Og det opplever jeg så tydelig i skiløypa også. Jeg føler meg ikke funksjonshemmet der og det er delvis på grunn av det.
Positive opplevelser i skiløypa, negative utenfor
-Men det er annerledes andre steder, kontrer han seg selv. -Tenk for eksempel i jula; Man skal gi til hverandre, men folk detter over fanget på meg i rullestolen i butikkene, fordi de er så travle med seg og sitt. Ole Herman forteller at det er en helt annen historie i skiløypene. -Jeg fikk en kommentar på Skarverennet fra en litt eldre dame. Hun kom bort etter rennet og sa: -Jeg må bare si det, jeg er flau når jeg ser deg. Du skjønner brillene mine dogget så mye at jeg sa til mannen min at jeg måtte bryte, ler Ole Herman mens han siterer, -men hun fullførte, med brillene, da hun så meg, fortalte hun. Slike ting går innpå meg på en veldig positiv måte, understreker Rønnevig mens han fortsetter å humre.
Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk VIP-billett til åpningsseremonien til Lillehammer-OL. Dét ga meg en enorm gnist til å prestere. Det var den gnisten som fikk meg til å trene.
Ole Herman Rønnevig
Men Ole Herman kan heller ikke anklages for å overdrive sine egne begrensninger: -Én ting er litt urettferdig; det synes så godt på meg. Det er mange som sliter mer enn meg for å komme i mål. Jeg har også behov for å se at andre sliter mer enn meg, og de får dessuten ikke de gode kommentarene som jeg får.
Tren for opplevelsen, ikke for kroppen!
Ole Herman Rønnevig
Negative opplevelser på sykehuset
Men Ole Herman vil ikke forlate kontrastene mellom treningen og hverdagen som alvorlig skadet og bevegelseshemmet. Der han får energi og positivitet fra skipiggingen, har det langt fra vært likedan da han var på sykehuset etter ulykken.
-På motsatt side hadde jeg andre erfaringer fra sykehuset, sier Ole Herman.
Tonefallet i stemmen synker bemerkelsesverdig.
-Jeg hadde endelig etter mye trening fått bevegelse i den ene armen. Da kommer en lege: -Jeg har med noen papirer, sa han. De hadde ordnet et opplegg for meg nå…; De planla å selge huset mitt og ordne med andre private ting, fordi
jeg måtte innse at jeg nå skulle bo på institusjon resten av livet, sa de. Det føltes som at jeg måtte signere med det man kaller ´påholden penn`; uten noen informasjon eller diskusjon på forhånd. Altså nesten en form for mild tvang med en hånd oppå min, beskriver han og fortsetter: -Så de ville sette i gang med å tømme huset. Dét såret har aldri grodd, sier Rønnevig med svært klar røst. -Men! Med 16 000 på startstreken i skirenn, når jeg sitter midt inne i disse, da tenker jeg at jeg lever – i hvert eneste renn! Tonefallet stiger igjen som bare Jahn Teigen kan det når Ole Herman er tilbake til skiopplevelsene. -De skulle sett meg nå, sier jeg til meg selv!
Mental innstilling under rennene
Det går jo ellers som en rød tråd gjennom disse opplevelsene dine at smerte og funksjonshemming er en ytre ting du vil overvinne fordi du har mål om gode minner fra selve livet. Kommer dette naturlig for deg eller har du brukt mye tid på mental omstilling også?
-Ja, jeg sier jo ofte at hvis du ikke tåler smerte så får du ingen store opplevelser. Jeg har lært meg å forskyve smerte. Men det du sa nå beskriver jo også mitt uttrykk; positiv/misfornøyd, som kan overføres til andre områder enn skiløypa også. Du er positiv til hva du har klart i nuet, men misfornøyd med at det tok en hel dag. Det har vært såpass at jeg har dratt meg ut i hagen og luket bare 10 cm i blomsterbedet, og brukt tre timer på å se på resultatet mitt. Da er jeg så fornøyd med de 10 cm jeg har klart, og så gleder meg til å klare 20 cm i morgen! Du har fokus på det du klarte, men du tenker også på hvorfor du ikke klarte mer. I hagen ser du konkrete resultater. Det har med de tingene å gjøre, forklarer han.
…Og hvis du overfører dét tilbake til løypa, fortsetter Ole Herman; -når du starter så ser du skiltet som viser for eksempel 89 km igjen til mål. Å herregud, tenker du jo da. Det er naturlig. I begynnelsen er de første kilometerne noe som du ikke må tenke på i det hele tatt. Så kommer du til 80 km og tenker, yes(!) ferdig med 10-km på Beitostølen! (Ridderrennet, red. anm.). Så, etter 20 km tenker jeg igjen, yes, ferdig med ´et eller annet annet´,…og er jeg halvveis så er jeg jo på vei hjem!
Det var yr i været og glatt på bakken. Jeg tipper, raser ned i bunnen i velodromen, og har kanskje brukket nakken på nytt. Da de tok av sykkelshortsen hadde jeg nesten ikke hud på hoften, men jeg stilte til start dagen etter uten noe søvn. Dette med å fokusere bort smerte for å oppnå opplevelsen tror jeg nok at jeg er god til.
Ole Herman Rønnevig om en tidligere sykkelkonkurranse.
Det viktige er å dele det opp, forklarer Ole Herman. -Jeg ser ikke på hinderet foran meg, men hva jeg har klart å prestere allerede. Jeg setter navn på det jeg har prestert. Jeg deler det opp, og feirer det positive og tenker ikke at jeg er skuffet over at jeg har brukt så lang tid. Hvis du ikke tenker på det positive tror jeg ikke du blir så mye bedre. Da jeg hogget ved tok jeg bilde av vedhaugen hver dag. Jeg blir så positiv at jeg sprudler, og da fokuserer jeg bort så mye smerte at det nesten går litt for langt også! Ole Herman har en så sterk entusiasme i stemmen at det er umulig å ikke la seg inspirere av det han sier.
Men, som vi så vidt har vært innom, det er ikke på grunn av hvordan helse-Norge møtte ham.
-På toppidrettssenteret så folk meg i øynene og sa hallo
Det første som skjedde etter sykehuset og ulykken var at du havnet på gamlehjem, du hadde fått beskjed om at huset måtte selges, og du ville måtte leve på institusjon. Allerede da vi avtalte dette intervjuet nevnte du det å komme bort fra negativ påvirkning. Det oppstod visst en mer positiv utvikling da du kom i kontakt med Toppidrettssenteret. Hvor viktig er disse hendelsene for deg?
-Du kan si at i fem år så var det nakken de fokuserte på i helsevesenet. Det var nakke, nakke, nakke, repeterer Rønnevig frustrert. -De forsøkte å få bevegelse i nakken hele tida. Ikke noe fokus på resten av kroppen. Dét endte med at jeg ble dårlig og havnet på sykehus.
Og slik gikk fem år.
-Men én dag sa en fysioterapeut til meg: -Du har for mye vilje, du. Jeg kjenner en på toppidrettssenteret som har ledig tid, gjengir Ole Herman. -Jeg kom dit som pasient, og jeg var den eneste funksjonshemmede som trente der. De bandt beina mine fast, og så løftet jeg med lårene.
-Dét ble det lagt merke til.
-Noen så hvor ivrig jeg var. Plutselig stod det en lege der – som klassifiserte utøvere for handicapidrett – og så begynte det å rulle på den måten. Den første fysioen der fokuserte på hvilken muskelgruppe som reagerte best. Dét var lårene. Så bygde han kroppen opp på den måten. Jeg fikk vanvittig fremgang og var til slutt oppe i 1200 timer med trening i året. Det å oppleve at jeg klarte mer og mer selv, var vanvittig deilig, utbryter han. Jeg skulle bli bedre og klare meg selv innen flere og flere ting. -Da så også folk meg i øynene og sa ´hallo´. Det hadde aldri skjedd på de institusjonene jeg hadde vært på frem til da. Legene så bare ned på deg der, men på toppidrettssenteret blir du sett på som en person og ikke et kasus. Dette var etter fem år så det betydde mye, forteller Rønnevig alvorlig.
Det er ikke vanskelig å forstå hva han mener. Og noen av landets mest fremtredende idrettspersoner understreker nettopp det.
Landslagstrener Kristian Hammer: ekstremt imponert
Tidligere toppidrettsutøver og nå landslagstrener for kombinertlandslaget, Kristian Hammer var én av de Rønnevig møtte på Toppidrettssenteret.
Hammer ble etter hvert ledsager for Rønnevig i noen turrenn, og de har blitt gode venner privat. -Så har det bare ballet på seg. Jeg prater jevnlig med ham og i snitt blir det én tur i året sammen på ski, forteller Kristian Hammer om forholdet deres.
Han beskriver sin oppfatning av idrettsutøveren Rønnevig: -Han er jo egentlig veldig fascinerende i forhold til måten han setter seg mål på. Det er jo målene som holder ham i gang, og jeg er ekstremt imponert over hvor tøffe ting han gjennomfører i forhold til de plagene han har. Jeg har følelsen av at den gnisten, og de prosjektene han starter opp med holder ham i gang i hverdagen. Det gjør det mye mer verdt å stå opp for ham om morgenen. Han har en vanvittig drivkraft, jeg er bare en liten del av det, sier Hammer, før han fortsetter: -Det som er artig er at det ikke er snakk om begrensninger, han spør heller hva vi kan få til denne gangen, og hvordan. Både tidsmessig og helsemessig. Det er veldig kult. Det er én av grunnene til at jeg blir fascinert.
Hvordan er Ole Herman mentalt sammenlignet med en toppidrettsutøver?
-I forhold til diskusjonene våre er han jo driftig og man kan kjenne igjen det samme elementet som hos toppidrettsutøvere. Han sitter ikke på gjerdet og venter, men setter i gang selv, og gjerne også folk rundt seg som kan hjelpe ham. Han omgås folk som tenker fremover og ser på det som er mulig, og ikke drar ham ned. Da blir hverdagen bedre.
-Mest fascinert over gnisten
Hammer avslutter med å trekker frem selve gnisten hos Rønnevig. -Jeg er veldig fascinert over gnisten hos ham som man er med å skape. Når vi avslutter telefonsamtaler har begge gnist til å fortsette og ta opp nye planer.
Ole Herman selv mener Kristian Hammer har hatt avgjørende betydning for ham:
-Den ledsageren jeg vil trekke frem, som egentlig gjorde at jeg begynte med dette er jo Kristian Hammer. Da vi to gjennomførte Skarverennet første gang sammen, var det… Rønnevig stopper opp og leter etter de riktige ordene… -han hadde skikkelig toppidrettserfaring, påpeker Rønnevig. -Da var det så enkelt som ikke å stoppe på bakketoppene, aldri stoppe før “den helvetes bakken der”, og heller gå seg litt ned før man tok drikke. Det var å pigge 50 – 100 m til og la pulsen gå litt ned før pausen. Vi var på samme bølgelengde, det var mange småting. -Det glinser mer i sporet ved siden av, kunne han si. Det betydde at det var mer is og bedre glid der. Da måtte vi skifte spor. Slike småting gjorde at jeg forbedret tiden enormt. Det var folk som gikk til Kristian etterpå og spurte om tiden de hadde hørt var riktig!
Ole Herman blir stille. Han har tatt små pauser hele tiden men denne er litt lengre enn vanlig.
-På disse turene…ingen som er som ham, han har også reddet meg fra flere farlige situasjoner i løypa, og den følelsen av trygghet er utrolig viktig! Jeg kuttet behandling på sykehus før mitt siste renn i Russland. Og jeg ble så dårlig på grunn av bussturen mellom Moskva og Rybinsk, at jeg ikke var ikke i stand til å komme ut av bussen da vi var fremme. Da løp Kristian rundt og sjekket løypa i målområdet og startområdet slik at vi ikke bommet på noe senere. Sånn var han. Han sa ikke noe, han bare gjorde ting. Hadde jeg ikke hatt Kristian Hammer hadde jeg aldri begynt med dette.
Og hadde jeg ikke hatt alle disse opplevelsene hadde jeg ikke kommet meg opp igjen. Jeg har hatt mange av de – og det er på grunn av de menneskene jeg har rundt meg. Jeg skal ha 20-års jubileum nå i vinter sammen med Kristian i Skarverennet, forteller Rønnevig, tydelig takknemlig i stemmen.
-Kristian sier at han skal få meg over om han så skal bære meg! Han er helstøpt verdi. Som menneske kan jeg ikke si noen annet enn at jeg er stolt over å kalle ham for kamerat, sier Rønnevig andektig.
-At du dauer, det har jeg gitt opp for mange år siden!
Men det er ikke bare Kristian Hammer som har latt seg inspirere. Ole Herman forteller at selveste Olaf Tufte sendte en melding til ham etter et av OL-gullene sine, der han sa at det gullet, det hadde de tatt sammen – det var bare Tufte som hadde hentet det! De har trent mye sammen på toppidrettssenteret og de har utviklet en helt spesiell tone sammen. Rønnevig forteller at Tufte har kommentert all helseproblematikken på en måte kanskje bare han kan.
-At du dauer, det har jeg gitt opp for mange år siden, kunne Tufte si.
Olaf Tufte forteller selv om forholdet deres: -Ole Herman har jeg blitt kjent med via Olympiatoppen. Vi ble kjent da jeg bodde der etter rehabilitering i 1996-97 sesongen. Da trente vi mye sammen og ble godt kjent, og siden utviklet det seg til nærmere og nærmere bekjentskap. Og vi tuller litt, men vi sier at han er innlemmet i familien og at han på tull har fått Tuftenavnet slengt etter seg, smiler Tufte.
Som et apropos kan vi jo legge til at Olaf Tuftes sønn heter Herman…
Hvordan vil du som idrettsmann og privatperson beskrive Ole Herman som idrettsmann og privatperson?
-Ole Herman er et petimeter som privatperson og det gjenspeiler seg i treningsarbeidet når han trener, beskriver Tufte. -Det har han tatt med seg hele tiden. Han var selger, eller nærmere bestemt megler, med to parter å forholde seg til, da han var yrkesaktiv. Det nærmeste du kommer en toppidrettsutøver, mener jeg. Du må være på hele tiden, og forberede deg beinhardt. Da han var tilbake etter skaden hadde han litt av toppidrettshodet med seg. Gløden for å trene og gjøre det ordentlig; da kom det andre lett. Han hadde den nødvendige fighting spiriten; fullføre, dedikert, nøye, forteller Tufte entusiastisk; hans eget toppidrettshode er tydelig blitt aktivisert av hva han forteller selv om han sitter i bilen under intervjuet. -Nå er han litt mer gammel og skrullete og måtte gi opp sykkel og har begynt å pigge i langrennssporet, fortsetter olympiamesteren: -Jeg mener han har åpnet en æra for andre som er bevegelseshemmet, for eksempel da han kjempet mot Vasaloppet for å få gjennomføre. Jeg sa: -du må faen meg ikke gi deg før du får lov til å gå! Det skal du gjennomføre. Så mener jeg at han er en enorm inspirasjon til andre som mener de ikke kan gjøre noe fordi de har en skade eller mangler en funksjon. Han er et bevis på at det umulige er mulig, det tar bare litt lengre tid.
Bedre attest kan man vel knapt få.
Tufte avslutter: -Alle hans meritter tilsier at han har vært en toppidrettsutøver. Men han var det allerede før han begynte, da han jobbet som megler, han var jo helt rå på det. Han hadde ikke lykkes om han ikke hadde hatt den vinnerskallen allerede.
Aleksandr Legkov bukket i respekt
Tilbake til rennene, Ole Herman. Rent opplevelsesmessig, både når det gjelder mestring, vær, den fysiske utfordringen, andre deltakere, atmosfære; hvilke skirenn vil du trekke frem som du har gode minner ifra og som du vil anbefale andre å delta i?
-Når jeg stiller til start i disse rennene, da aksepterer de andre meg, og jeg aksepterer dem. I Australia (Kangaroohoppet, red. anm.) stilte jeg på startstreken ved siden av Aleksandr Legkov. Han bare stirret på meg, det blikket!, forteller Rønnevig entusiastisk og fortsetter: -på grunn av været var det to runder i det rennet. Legkov var selvsagt først i løypa og gikk i mål lenge før meg. Men da han gikk seg ned etterpå, gikk han til siden og klappet og bukket til meg i løypa. Dét var stort og det er noe jeg har fått meg med i min bagasje, sier Ole Herman med dårlig skjult stolthet.
Jeg føler meg ikke funksjonshemmet i løypa, det er et fristed! Før siste matstasjon i Skarverennet, med is i sporet, slak nedoverbakke og enorm fart på kjelken var det en gang noen ungdommer som brølte bort: hei, kan vi sitte på? Dét syntes jeg var topp! Jeg har alltid vært så velkommen i Skarverennet.
Ole Herman Rønnevig
Han forteller en lignende historie fra Skarverennet om nåværende NSF-topp Espen Bjervig. -Han passerte oss i Skarverennet. Det var rundt siste matstasjon, da går han innom meg – han lå selv som nr. 10 eller noe, da går han ut av traseen sin og over i min trasé, og klapper meg på skuldra – og så fortsatte han videre.
Men, som vi har vært inne på tidligere, det er alltid noen som ikke vil oppmuntre:
-Det var journalister i Sapporo som har veddet mot hverandre om jeg kom i mål i det hele tatt, forteller Ole Herman som kontrast til de oppmuntrende gestene.
-Det er slike ting som er artige å tenke på når du er nede, de gir en ekstra gnist, understreker Ole Herman, som for en sjelden gang i løpet av intervjuet blir litt alvorlig igjen (men, dét varer bare et par sekunder). -Derfor har opplevelsene av denne typen gjort at jeg kommer tilbake gang på gang. Jeg har fått nytt kallenavn, korken, fordi jeg skvetter opp til overflaten gang på gang, sier han og ler godt!
Du er ikke bare Worldloppet Master (10 renn i ti ulike land, red. anm.), men også Worldloppet Global Master (deltatt i alle WL-renn, red. anm.). Hvordan vil du beskrive dine erfaringer med atmosfære, imøtekommenhet, etc. i de Worldloppet-rennene du har vært med på?
-Jeg har minner fra hvert eneste renn. Alle har vært spesielle for meg. I Australia hadde jeg episoden med med Aleks Legkov; tenk, en russer som viste sånn empati! Og Espen Bjervig i Skarverennet – som jeg forøvrig synes er Rolls Roycen i langdistanserennene. Så har du alt bråket i Vasaloppet (Rønnevig ble først nektet deltakelse, men vant etter mange års kamp frem, red. anm.), og i Marcialonga, der de først sa nei. Men styret hadde bestemt at hvis jeg tegnet forsikring for ´tredjemann´, altså de andre i rennet, og startet sist med to ledsagere, da fikk jeg være med. I Marcialonga var de ærlige og sa dette kan vi ingenting om og må ta forholdsregler.
På startstreken oppstår de samme følelser hos meg som for Anders Aukland, at man er spent, og skulle ha trent enda mer. Og det taktiske; se etter hvor det glinser i sporet for bedre glid. Og nikke og vise til publikum at du ser de.
Ole Herman Rønnevig
-I målområdet sto hele styret og ønsket meg velkommen i mål. Og Franco Nones, en gammel italiensk langrennshelt spurte om å få besøke meg senere på kvelden, forteller Rønnevig stolt. -Året etter fikk jeg invitasjon fra de om at de ønsket meg tilbake. Jeg ble nr 2800 i mål da, av over 5000 startende. Men, sier han, og plukker ubesværet frem bilder fra netthinnen av disse gode opplevelsene skapt av gærne italienerne: -jeg har sett på fotografier at de henger over gjerdet og klapper. De brølte ifølge mine reisevenner mer for meg enn for vinneren!
-Heldig som har vært lam fra halsen og ned
Så sier Ole Herman plutselig noe som gjør at jeg nesten må rette meg opp i stolen og se på telefonen, om den virker som den skal:
-Jeg er på mange måter heldig for at jeg har vært lam fra halsen og ned (i dag har Ole Herman bedre førlighet og trent seg opp til å gå på krykker med karbonskinner, red. anm.).
Det var det som gjorde at jeg begynte å trene – og at jeg har fått alle disse opplevelsene. I Australia ville arrangøren at jeg skulle stille til start sammen med eliten foran. Da skrev de i annonseringen av rennet; –Watch out for the norwegian terminator! Jeg hadde aldri opplevd det hvis jeg ikke hadde trent.
-Så har du PWT-travel! (reiseselskap for utenlandske turrenn, red. anm.), bryter Rønnevig plutselig ut. -De er helt fantastiske! Jens og Jørgen! Jørgen ble igjen en gang da jeg knakk kragebeinet i USA. Og én gang da ledsageren min ble syk stilte Jens i stedet, på rappen, i König Ludwigs lauf.
-Det er noe fra hvert renn som gjør spesielt inntrykk, oppsummerer Ole Herman. Derfor betyr disse rennene utrolig mye. Og det kan overføres til alle andre; tren for opplevelsen, ikke for kroppen!
Men det er ikke bare egne opplevelser Ole Herman kan inspirere med. -Jeg husker også i Polen, det var en som hadde en metallplate i armen. Han falt slik at platen sto halvveis stikkende ut av armen. Men han skulle fullføre og det gjorde han, klukker Ole Herman.
Kullseilte med vindsurfingbrett og lo
Til slutt: til Dagbladet sa du for en tid siden du at det neste målet ditt har vært vindsurfing. Ble det noe av det?, spør vi, men vi vet jo egentlig svaret…
-Ja! Åja. Jeg har vært ute på tandembrett og seilsurfing som vi kaller det på Sørlandet. Det ble til og med vist på Sportsrevyen. Jeg satt på knærne med et mindre juniorseil, og så seilte en annen med et vanlig seil. Det gikk som
smurt. Vi kullseilte, men jeg hadde jo vest, så jeg bare lo! Den følelsen av å få fart oppå bølgene var utrolig!, forteller Rønnevig like entusiastisk, men trekker frem verdien av egen mestringsfølelse igjen. -Men jeg har lyst til å drive med noe jeg kan gjennomføre selv, i treningen min, og ikke være avhengig av at andre skal hjelpe meg med. Jeg har prøvd seiling også, men jeg blir avhengig av at andre skal rigge for meg. På sykkel fikk jeg aldri beina av eller på selv. Men jeg kan reise og ta meg en piggetur og trene alene. Den frihetsfølelsen der…, sier Ole Herman og lar konklusjonen henge i luften.
-Jeg har jo også vært med med på vintertriathlon. Langrennsdelen var vanlig pigging i kjelke og gikk greit. Men løpedelen var å pigge i rullestol, og det var over en myr! Jeg måtte krabbe over, og ledsageren måtte dra rullestolen for meg, forteller Ole Herman, fortsatt like fri for sure miner – og stolt over at han mestret det også.
Neste mål tør han ikke si
Ole Herman forteller at han har et mål til før han ´legger opp´og tar det mer med ro. Men, nei, han stopper opp: -Jeg vet ikke om jeg tør å si det, det er litt stort…, sier han litt forsiktig, og legger til at han må ha en tillatelse for å gjøre det. Vi blir enige om at vi godt kan vente litt lenger på å annonsere akkurat dét.
-Én ting er sikkert: all den treningen – det er tøffere å bare trene for å leve, det er mye enklere å trene for en opplevelse. Da trener du ikke for den forbanna kroppen selv, men for opplevelsen din. Venner sier til meg at: -nå må du kutte ut treninga, du ser jo hvor dårlig du blir etter konkurransene, gjengir han. -De har ikke skjønt det. De har ikke innstillingen. Det er sammen med ekte idrettsfolk…det er den dagen du skjønner at en dag uten trening er… det mangler noe, sier Rønnevig ettertenksomt.
Han forteller en siste anekdote: -Det var en i Asker som hadde amputert begge beina som ringte meg og ville takke. Han hadde karret seg opp kl 08 for å se på meg på TV. Det endte med at han lovte meg å trille ned til en kafé 300 meter unna. Se på livet med en kaffe og trille hjem. Han var så flau fordi han bare hadde blitt sittende hjemme. Når du får en sånn telefon…tårene rant jo, sier Rønnevig ettertenksomt (PS, Rønnevig ber undertegnede skrive at hvis mannen i Asker leser dette må han ta kontakt med turrenn.net for å bli satt i kontakt med Ole Herman igjen; invitasjonen er herved sendt!, red. anm.)
Ole Herman begrunner historienes betydning slik: -Å få lov til å vise sitt handicap, det tror jeg alle tjener på. Du blir verdsatt og føler deg sett. Husker du VM i Athen?, spør han meg. -De hadde pauseinnslag, med handikappede som løp med proteser. Der er noe av essensen, la oss få lov til å vise oss ute. Det er nemlig slik at ingen ser meg på mine dårlige dager, da vil jeg holde meg for meg selv. Folk ser meg bare når jeg er i form. Vis litt hensyn, men så klarer vi oss selv.
Flott om man kan hjelpe nye lesere gang på gang
-Når dere skriver om noe som kan berøre et menneske, da tenker jeg på det Nils Jakob Hoff (kjæresten til Therese Johaug, red. anm.) sa til meg; -Jamen det er jo en ny leser hver gang. Hvis du kan hjelpe én ny leser hver gang, er ikke det flott?
-Det er jo hele idrettens grunnidé, avslutter Ole Herman Rønnevig.
Som akkurat har gitt deg og meg både formålet for – og oppskriften på hvordan – vi kan få våre fineste opplevelser i skisporet.
